7193 STØTTEVING/LKN
HISTORIE

1957 - 1965

Hjem | Helikopterseksjonen/LKN | Komm.vingen/LKN | 7193 Støtteving | 719 Skvadron

 

7193 Støtteving/LKN 1957 - 1965

I 1957 ble det bestemt at helikopterseksjonene og kommunikasjonsvingene på flystasjonene rundt om i landet skulle slås sammen til 7190 Støtteving/LKØ på Rygge, til 7191 Støtteving/LKV på Sola, til 7192 Støtteving/LKT på Ørland og til 7193 Støtteving/LKN i Bodø.

I hele perioden Kommunikasjonsvingen/LKN og Helikopterseksjonen/LKN hadde eksistert i Bodø, hadde det vært et nært samarbeid mellom avdelingene.  I Bodø lå både Helikopterseksjonen og Kommunikasjonsvingen direkte under Operasjonsskvadron/Flygruppen.  Sammenslåingen var derfor uten problemer for mannskapene som allerede var godt sammensveiset.  7193 Støtteving/LKN var en realitet den 1. november 1957, da lt. Gunnar Nilsen ble tilbeordret stillingen som første avdelingsjef.  Lt. Nilsen kom fra stillingen som avdelingsjef for Kommunikasjonsvingen.

I 1957 fikk to Ottere, O-AB og O-AE, påmontert flottører for operasjon av Norseman-vingen på Skattøra.  I 1958 ble det kjøpt inn amfibieflottører til noen av Otterene.  Med overgangen til amfibieflottører ble Norseman-vingen på Skattøra lagt ned 13. mars 1959, og fly og mannskaper overført til Støttevingen i Bodø.  

Norseman-flyene ble lagret på Bodø Flystasjon en kort stund, før de ble overført til 333 Skvadron, Sola.  Et par måneder senere ble de fleste Norseman-flyene faset ut og solgt til et konsortium bestående av Widerøe's og Solbergfly.

Allerede i 1954 ble det uttrykt ønske om et større helikopter enn Bell 47 til redningstjenesten.   Sikorsky H-19 Chickasaw ble tidlig nevnt som en ønsket helikoptertype. Men først i 1958 fikk Norge tildelt fire Sikorsky H-19D helikoptere som et ledd i det amerikanske våpenhjelpprogrammet (MAP).  Den 28. april 1958 ankom de fire nye Sikorsky H-19D Chickasaw helikoptrene Horten i kasser for montering. Etter montering ble to av helikoptrene tildelt Støttevingen i Bodø, mens Støttevingene på Sola og Ørlandet fikk tildelt ett helikopter hver.  Sikorsky-helikoptrene var en liten revolusjon for Flyvåpnets Redningstjeneste, i og med at de hadde elektrisk redningsheis.  Videre var H-19D et mye større helikopter enn Bell 47, da det hadde plass til 12 passasjerer og hadde en radialmotor på 600 hk.

Fra juni til desember 1958 ble det FN-oppdrag i Libanon (UNOGIL), under ledelse av general Odd Bull.  Bare 64 nordmenn deltok i dette oppdraget, deriblant noen få helikopterflygere.  Fra Støttevingen i Bodø deltok bl.a. kaptein Olav Andersen og v/sjt. Per Johan Larsen.

Vinteren 1958/59 deltok flere Otter-flygere og teknikere fra Støttevingen/LKN i Operasjon Pingvin som gikk til Antarktis for kartlegging av de norske områdene fra lufta. Fra Bodø deltok kaptein Gunnar Nilsen som NK under ekspedisjonen, løytnant Roald Alstad som flyger og stabsersjant Nils Bomstad som teknisk leder. De to Otterene som ble brukt til dette oppdraget var O-AF fra Bodø og O-AG fra Ørlandet.

Det ble også flere ekspedisjoner til Vesterisen for helikoptermannskapene, i forbindelse med hjelpetjenesten under den årlige selfangsten.  Helikoptermannskapene i Flyvåpnet måtte søke seg til tjeneste i Vesterisen, et populært oppdrag med store utfordringer.  Fra 7193 Støtteving/LKN deltok kaptein Olav Andersen i 1958, og løytnant Tor Bjørkum i 1960 og 1961.

Et litt uvanlig oppdrag fikk helikoptermannskapene i Bodø i april 1959, da den amerikanske satellitten Voyager II falt ned over Svalbard.  Store amerikanske styrker deltok i letingen med Herkules og Albatross-fly.  I tillegg ble et helikopter fra Støttevingen og et fra Helikopter Service A/S i Bodø, sendt med Hercules-fly til Svalbard for å delta i letingen.

Slutten av 1950-årene var videre preget av utbedringene og utvidelsene av rullebanen i Bodø i 1958 og 1959, noe som gjorde at jagerskvadronene i perioder måtte flytte til Bardufoss og Andøya.  Som et ledd i redningsberedskapen  fulgte derfor også helikoptere fra Støttevingen  med på disse flyttingene.

Begynnelsen av 1960 årene vil først og fremst bli husket for FN-oppdraget i Kongo 1960 - 64 (ONUC), der mange flygere og teknikere fra Støttevingen/LKN deltok som flygere, maskinister og teknikere på FN sine Sikorsky H-19D helikoptere og Ottere.  To Ottere fra Støttevingen ble også sendt til Kongo i 1960, rett etter at den aller første norske kontingenten hadde dratt nedover i juli.

Oppdragene ble ettehvert svært krevende og farlige.  Flere ganger ble mannskapene truet på livet, og i et par tilfeller ble norske helikoptermannskaper tatt til fange og torturert.  To av de norske mannskapene i Kongo ble i 1964 slått til Riddere av Sanct Olavs Orden for sin tapre innsats under redningen og evakueringen av over hundre hvite misjonærer, kvinner og barn.

Et stadig tilbakevendende problem for Støttevingen var beskyldninger om misbruk av Otter-flyene og helikoptrene ved flystasjonen.  Nesten hver sommer og høst på 1960-tallet ble det fremsatt beskyldinger i avisene om at Støttevingens flymateriell ble misbrukt i forbindelse med jakt og fisketurer, skiturer på fjellet o.l.  Dette var svært plagsomt for Støttevingen, men i de fleste tilfeller kunne påstandene tilbakevises som grunnløse.

På høsten 1964 tok 7193 Støtteving/LKN farvel med Bell 47, som i 10 år hadde vært en trofast sliter i Bodø.  Alle Bell-helikoptrene ble overført til avdelingene sørpå, mens de tre gjennværende Sikorsky-helikoptrene ble overført til Bodø, der behovet for helikopter var størst.  

Det skjedde dessverre endel uhell og havarier med helikoptrene opp gjennom årene.  Men dette er en del av den operative risikoen man må regne med under de vanskelige forholdene helikoptere opererer under i Norge.  En Bell 47G gikk tapt i desember 1956, en Agusta-Bell 47J i juli 1960 og en Agusta-Bell 47J-2 i juni 1963 under et redningsoppdrag.  To av Sikorskyene gikk også tapt, en i september 1962 og en i august 1965.  Heldigvis gikk det ikke tapt menneskeliv i noen av disse havariene.

Otterene hadde nok en bedre statistikk, med nødlandingen på sjøen ved Skattøra i slutten av oktober 1963 som det største uhellet.  I oktober 1961 hadde Otter O-AB måttet nødlande på et lite fjellvann ved Banak pga. dårlig vær.  Det skjedde ingen skade på flyet, men vannet frøs, slik at flyet ble liggende ved vannet i nesten en måned før isen var sterk nok til at flyet kunne flys av isen.

De større ettersynene ble på denne tiden foretatt på Horten for helikoptrene, mens Otterene ble overhalt både på Horten og hos Widerøe's Flyverksted på Fornebu.  To av de siste fire Otterene som ble innkjøpt på 1960-tallet ble satt sammen hos Widerøe's.

Hjem | Helikopterseksjonen/LKN | Komm.vingen/LKN | 7193 Støtteving | 719 Skvadron

© 2010-2012 Steinar Sævdal